Varslervernet: En statlig gjengjeldelse

Da er ferien over for Monsens Reveljes del, og vi er tilbake med full styrke. Igjen rettes blikket mot Diskrimineringsnemnda, og ikke uten grunn.

Diskrimineringsnemnda ble lansert som varslernes nye trygghet, et “lavterskeltilbud” tilpasset dem som ikke orker eller har råd til å bli slaktet i rettssystemet. I stedet for en tung og risikofylt domstolsprosess, skulle varsleren få et rimelig, raskt og objektivt alternativ. Men tre år og mer enn 110 saker senere er fasiten både brutal og urovekkende: Én eneste varsler har fått et visst medhold. Hun ble tilkjent kr 30 000,-i erstatning etter gjengjeldelse fra Bærum kommune, men måtte likevel dekke egne sakskostnader på flere hundre tusen kroner.

Statistikken avslører ikke bare hvor dyp tillitskrisen til Diskrimineringsnemnda er. Den dokumenterer rett og slett en strukturell svikt, et juridisk bedrag og..for eksempel i saken til Siri Ann Moen, en åpenbar institusjonalisert gjengjeldelse kamuflert som forvaltning.

Et varslervern med påslag av rettergangsparodi

Som jeg tidligere har skrevet i mer enn én kronikk, bygger hele nemndas virke i varslingssaker på et fundamentalt rettsprinsipp: arbeidsgivers erstatningsansvar i varslingssaker er objektivt!!

Det innebærer at det ikke kreves bevis for intensjon, bare at arbeidsgivers handling kom som følge av varsling. Dette er ikke tilfeldig, det er selve årsaken til at Diskrimineringsnemnda ble gitt sitt mandat. Nemnda trenger ikke, og skal ikke, bevise skyld, bare sammenheng.

Men i praksis, også i saken til Siri Ann Moen, har nemnda konsekvent valgt å ignorere dette prinsippet. Moen varslet om vold mot pasienter, trakassering, trykksår og brudd på konfidensialitet. Like etter ble hun fratatt tilganger, marginalisert og til slutt sagt opp etter 25 år som pleier, uten én eneste advarsel i sin personalhistorikk. Diskrimineringsnemnda konkluderte likevel med at dette “ikke var gjengjeldelse”. Konklusjonen er så åpenbart uriktig at den nesten får et komisk skjær over seg.

En nemnd som «gransker» makten..og beskytter den

Når det viser seg at flertallet av nemndas medlemmer er dommere, kommuneadvokater eller partnere i arbeidsgiverrettede firmaer, gir det allerede i utgangspunktet et tydelig bilde av hvor lojaliteten ligger. I saken mot Moen var det lagdommer Elisabeth Deinboll (tidligere fra Thommessen), advokat Jens Kristian Johansen (Hjort) og fylkesnemndsleder Gislaug Øygarden som behandlet saken.

Disse tre objektivitetens voktere ville ikke kreve innsyn i en varslerapport på 26 sider, et dokument Moen aldri fikk se, men som ble brukt aktivt mot henne. Også fra nemda selv.

• Nemnda aksepterte kommunens referanser til rapporten som en del av saksbehandlingen, uten å kreve å få den forelagt.

• Når Moens side ba om en fysisk gjennomgang av rapporten under forhandlingene, endret nemnda formatet (uten samtykke fra Moen) til digitalt, en beslutning som effektivt umuliggjorde innsyn og oppfølging.

• Nemndleder Elisabeth Deinboll har i avgjørelsen påstått at Moen “ikke er part i rapporten”, samtidig som rapporten brukes som begrunnelse for oppsigelsen av henne. Dette er et åpenbart juridisk paradoks.

• Nemnda ignorerte Moens krav om at kommunen måtte fremlegge rapporten, selv etter gjentatte anmodninger fra hennes side.

• Da forhandlingene først ble gjennomført, forsvant alle hennes sentrale uttalelser, dokumentert på lydopptak, fra nemndas avgjørelse.

  
  

Dette kan ikke bagatelliseres som prosessuelle mangler eller tilfeldige glipper i saksbehandlingen. Det vi her ser er et åpenbart og systemisk maktmisbruk ikledd en rettslig drakt, der byråkratiske prosedyrer brukes som verktøy for å legitimere overgrep mot den enkelte varsler. Det er et mønster hvor institusjoner, som etter loven er satt til å beskytte varsleren, i stedet beskytter maktapparatet som er ansvarlig for overgrepene.

Denne formen for strukturell gjengjeldelse synes ironisk nok å være økende etter innføringen av varslervernet i 2007, og rammer stadig flere av landets borgere. Varslere som søker beskyttelse hos offentlige instanser som Sivilombudet, Diskrimineringsnemnda og Statsforvalteren opplever ikke et vern, men en maktstruktur som lukker rekkene og skyver individet ut i rettsløst tomrom. Det er med andre ord ikke en svikt i systemet, det er faktisk systemet.

Moens spørsmål møter statens taushet

Moen har utrettelig stått på. Blant annet har hun sendt en rekke konkrete spørsmål til den diskriminerende nemnda, spørsmål som burde vært selvforklarende for et organ med demokratisk og juridisk ansvar. Blant annet:

• Hvorfor ble alle hennes varsler “slått sammen” til ett, i strid med faktisk innhold og alvor?

• Hvorfor ble ikke dokumentasjon på gjengjeldelse, trakassering og forfalskninger vurdert?

• Hvorfor ignorerte nemnda hennes kontradiksjon, vitner og motbevis?

• Hvorfor ble avgjørelsen publisert etter at advokaten ba om stans grunnet grove feil?

Ingen av spørsmålene er besvart. Ingen ansvarlige i nemnda har redegjort. Moen er ikke bare avvist, hun er utdefinert. Hva i all verden gjør at slike klare og grove overgrep fortsatt får politikere til å omtale denne instansen som «lavterskeltilbud til varslere»?

Varslervernet som garanti for varslernes fall

Det mest ødeleggende aspektet ved Diskrimineringsnemnda er ikke nødvendigvis de konkrete og ofte absurde avgjørelsene, men systemeffekten de skaper. Når nemnda har avslått deg, står du i praksis uten sjanse i domstolene. Den symbolske (men dypt løgnaktige) nøytraliteten nemnda bærer med seg, via sine dommere og jurister, blir et alibi som senere legitimerer avslag blant de sentrale nemndmedlemmenes kolleger i rettssystemet.

Moens skjebne er i så måte et tydelig tegn og en advarsel. Når hun omtales som “ikke part i rapporten”, samtidig som nettopp denne rapporten brukes for å begrunne oppsigelsen hennes, er det ikke bare en juridisk selvmotsigelse, det er et administrativt og klart bevisst overgrep. Når nemnda aksepterer at kommunen har operert med fire ulike versjoner av samme rapport, uten å ettergå en eneste, er det ikke passivitet, det er medvirkning!

En farlig stillhet i kontrollorganene

Det kanskje mest avslørende i Moens sak er likevel hvem som ikke reagerer. Til tross for klar dokumentasjon på gjengjeldelser, pasientskader og grove brudd på arbeidsmiljølovens varslerbestemmelser, har Statsforvalteren i Vestland i tre år unnlatt å realitetsbehandle Moens sak. Sivilombudet vil ikke engang vurdere saken. Dette er selvfølgelig ikke tilfeldig. Det er et mønster av byråkratisk ansvarsfraskrivelse forkledd som "prosessmessige begrensninger".

Det er utvilsomt slik at å realitetsbehandle og gi en sterk uttalelse til fordel for varsleren i en sak som Moens, ville utfordre maktforholdet mellom kommune og stat. Statsforvalteren, Sivilombudet og øvrige tilsvarende instanser risikerer i slike spørsmål å etablere en presedens som forplikter dem til å ta stilling i lignende saker, noe de med alle midler ønsker å unngå. Således ender det i stedet med en "glatt og taus" behandling hvor byråkratene bak venter på at problemene skal “løse seg selv” eller at saken skal dø ut i det juridiske mylderet og i massemedienes foretrukne dekninger av influensere som krangler om hvem som sa hva på en realityinnspilling.

Dermed blir varsleren ikke bare utsatt for gjengjeldelse av kommunen og nemnda, men sviktet av hele det offentlige kontrollsystemet. Og Moens sak er følgelig bare en av mange tilsvarende saker som møter samme skjebne. I sum: Dette handler altså ikke om én varsler. Det handler om et nasjonalt system der stortingspolitikernes påståtte varslervern i praksis fungerer som varslerknusing. Når ingen partier eller politikere tar et reelt ansvar, må vi som våger å si ifra bare fortsette å betale en nærmest ufattelig pris for å gjøre det riktige, ikke minst samfunnsøkonomisk.

Et rop om uavhengig granskning

Moens siste anmodning til Diskrimineringsnemnda er både rimelig og nødvendig: hun ber om en ny vurdering, en uavhengig granskning, og konkrete svar. Hun krever ikke spesialbehandling. Hun krever at lover og rettsprinsipper skal brukes slik de er ment. Og i motsetning til dem som vurderer hennes skjebne bak lukkede dører, har hun til tross for massemedienes taushet klart å få saken sin frem i offentligheten. Dessuten med all dokumentasjon på bordet. I et påstått demokrati som det norske, burde det vært nok.

Et opprop for varslernes rettsvern

Moens sak må nå løftes opp. Ikke kun som en enkeltstående sak, men som et tydelig og lettfattelig eksempel på at Norges varslervern er dysfunksjonelt. Det må foretas en uavhengig gransking av systemets virke mot varslere. For når slike som Diskrimineringsnemnda, organer som skal beskytte deg, selv bidrar til overgrep, da handler det om systematisk statlig gjengjeldelse. Det finnes knapt noe farligere for demokratiet enn dette!

God søndag.