Utenlandske arbeidere i Norge

Diskriminert, utnyttet, tiet i hjel

Avsløringene i Fri Fagbevegelse fra i fjor, om kvikksølvforgiftning av polske arbeidere på Boliden Odda og VGs ferske oppslag om gasshendelser og diskriminering på Equinors Melkøya-anlegg, har rystet mange. Historiene om farlige arbeidsforhold, åpenlys diskriminering og manglende beskyttelse for utenlandske arbeidere i Norge er imidlertid på ingen måte noe nytt, men de fortsetter å sjokkere mange av oss. Det som kanskje ikke er like sjokkerende men på sin side like rystende, er hvordan våre stortingspolitikere, fagforeninger, tilsynsmyndigheter og andre myndigheter – selve bærebjelkene i vårt demokratiske system – bare tier i hjel problemene. De marsjerer stort sett i beskyttende takt med landets mer og mindre mektige aktører. De som bygger landet vårt, både nordmenn og fremmedarbeidere, spesielt fremmedarbeidere, lar de altfor ofte gå for lut og kaldt vann. Det kan nesten ikke beskrives på annen måte.

Når Filip Dittmann, en polsk snekker, lå på Haukeland sykehus i Bergen, stirret han i taket og lurte på hvordan det kunne skje. Han hadde kommet til Norge for å jobbe, for å bidra til et land som lover rettferdighet og trygghet. Men etter å ha fjernet filtre i en tank på Boliden Odda, uten skikkelig verneutstyr eller opplæring, viste blodprøvene 309 nanomol kvikksølv per liter blod, det vil si over ti ganger grensen for når tiltak må settes inn. Han kjente på hodepine, konsentrasjonsvansker og en lammende følelse av å være usynlig. Ingen fra Arbeidstilsynet eller politiet tok kontakt. Ingen spurte hva som hadde skjedd. "Jeg er sveiser," sier han. "Hvis hånden min skjelver, er jeg ingenting."

Filips historie er en av mange, dessverre, og den er et brennende symbol på en sjokkerende virkelighet: Utenlandske arbeidere i Norge, særlig polakker, møter farlige arbeidsforhold, åpenlys diskriminering og en mur av taushet fra det «demokratiske» systemet som skulle beskyttet dem. Politikere, fagforeninger og tilsynsmyndigheter har lenge visst om dette. Men de fortier og legger lokk etter lokk på skandalene, som en kynisk allianse mellom makten de tviholder på og likegyldigheten de utviser for enkeltindividenes skjebner.

En giftig virkelighet

På Boliden Odda i september 2024 ble ni arbeidere, åtte av dem polske, sendt til sykehus med kvikksølvforgiftning. De hadde jobbet i et område med kjent risiko, men uten tilstrekkelig verneutstyr eller opplæring. "Jeg stilte spørsmål om hvorfor vi gjenbrukte sko og hjelm, men ikke vernedrakter," forteller Filip. Svaret var unnvikelser, men også fullstendig taushet når spørsmålene ble for vanskelige. Etter ulykken ble rutinene skjerpet, men ingen forklarte hvorfor det ikke skjedde før, eller hvorfor det alltid må en alvorlig ulykke til. En annen arbeider, anonym av frykt for gjengjeldelse, sier: "Vi ble sendt inn som forsøksdyr. Ingen brydde seg om hva som skjedde med oss etterpå."

På Melkøya, Equinors prestisjeprosjekt utenfor Hammerfest, er situasjonen tilsvarende men enda mer alarmerende. Gjentatte gasshendelser har rammet innleide polske arbeidere, som rapporterer om neseblod, hukommelsestap og oppkast med gult slim. Equinor innrømmet i mai 2025 at de ikke vet hva gassen er, men avviste konsekvent og lenge at den var farlig. "Jeg løp fra gassen, men følte fortsatt den råtne stanken," forteller Piotr Szymczyk, en polsk stålarbeider. "Vi ba om gassmasker, men ble ignorert." Først etter at VG begynte å stille spørsmål, startet Equinor en gransking. Men arbeiderne, som fortsatt sliter med ettervirkninger, hører fortsatt ingenting.

Dette handler ikke om feil eller at det er et uheldig unntak. Tvert imot er det et mønster. Utenlandske arbeidere sendes inn i farlige situasjoner uten tilstrekkelig beskyttelse, og når de blir syke, bagatelliseres symptomene deres. Det er med andre ord en giftig virkelighet, og i dobbelt forstand.

Diskriminering som daglig kost

Diskrimineringen av utenlandske arbeidere er svært tydelig og sikkert sjokkerende for alle de av oss som fortsatt går i villfarelsen om et beskyttende og ivaretakende offentlig system. På Melkøya får polske arbeidere for eksempel høre at de "skal stå sist i kø" og at de er der "for å jobbe og sove." De får utrolig nok tildelt nummererte klær i stedet for navneskilt. Man behøver ikke tenke dypt og lenge for å innse hvilke vonde historiske assosiasjoner dette kan vekke hos mange. Arbeideren Wojtek Gross ba i stedet om å få skrive navnet sitt på klærne. Svaret han fikk tilbake var; "For mange polakker har samme navn." "Vi har etternavn også," repliserte han uten å få respons. En annen arbeider valgte i protest å tegne en davidstjerne på klærne sine, en stille, men forholdsvis kraftfull påminnelse om hvordan dehumanisering føles, og som altså kommer fra virksomheter i dagens norske arbeidsliv. Helt utrolig kvalmende, og hvor i all verden er LO og resten av fagbevegelsen!?

Norske kolleger bekrefter hendelsene. En anonym arbeider på Melkøya forteller: "Jeg hørte ledere si at polakker 'bare klager' og at de 'ikke passer inn.' Når de tok opp problemer ble de simpelthen bare ledd av." Fem norske arbeidere VG snakket med, beskriver en kultur der utenlandske arbeidere behandles som annenrangs. Fra en av de mer modige ble det også tatt opp med ledelsen, men umiddelbart avfeid med: "Slik er det bare."

På Skien-prosjektet, der Google bygger et datasenter, opplevde Kamil Mazurek noe like ille. Etter å ha varslet om mobbing og trusler fra en formann, inkludert en urovekkende kommentar om at "en kniv ikke bare brukes til å lage smørbrød", ble han kastet ut av prosjektet på fire dager. "Jeg ble behandlet som søppel," sier han. "Jeg er redd for å miste jobben uansett hva jeg gjør." Kolleger som støttet ham, ble også fjernet. Arbeidsmiljøloven § 2 A-4 forbyr gjengjeldelse mot varslere, men i realiteten er dette vernet ikke engang en papirtiger. Som for svært mange varslere er denne loven totalt uten tyngde for Kamil og hans kolleger. Diskrimineringen de utsettes for er heller ikke bare ord, men handlinger som ender i ødelagte liv.

Demokratiske støttefunksjoner?

Monsens Revelje er trøtt og lei av hvordan alle Norges statsmakter, også vår «fjerde» skryter av landets eminente demokratiske støttefunksjoner: fagforeninger som kjemper for arbeiderne, tilsynsmyndigheter som sikrer trygge arbeidsplasser, og politikere som lover og sørger for likhet og rettferdighet. For flere og flere av landets innbyggere, etter hvert som de selv erfarer virkeligheten, innser de det usanne narrativet. Og for våre utenlandske arbeidere er dette virkelig en illusjon. Systemet beskytter status quo, de med makten.

Fagbevegelsen: Justyna Marciniak, en modig organisasjonsarbeider i Fellesforbundet, har i årevis kjempet for polske arbeidere. Hennes rapport om systemisk diskriminering ble sendt til ledelsen, men ble avfeid som "ikke et varsel." "Jeg ser et mønster," sier hun. "Saker som utfordrer store selskaper, blir blokkert." På Melkøya ble polske arbeidere tvunget til å melde seg inn i en bestemt fagforening, NAF, som ikke kunne tilby hjelp på polsk. Da Marciniak prøvde å støtte dem på fritiden, ble hun stoppet av Fellesforbundets ledelse. "Hvem representerer fagforeningene egentlig?" spør hun. Svaret er ytterst ubehagelig, for skremmende ofte viser det seg at de øverst i hierarkiene står på arbeidsgivernes side, ikke arbeidernes. De ønsker jo ikke å ødelegge egen karrierevei.

Tilsynsmyndigheter: I disse tilfellene Arbeidstilsynet og Havindustritilsynet, som skal sikre trygge arbeidsplasser, svikter grundig og systematisk. På Boliden Odda har Arbeidstilsynet to pågående tilsyn, men har ikke engang snakket med de sykmeldte arbeiderne. "Det er ikke alltid nødvendig," påstår seksjonsleder Kjersti Marie Gjerd. På Melkøya har Havindustritilsynet unnlatt å granske de første gasshendelsene, til tross for alvorlige symptomer. Yrkeshygieniker Halvor Erikstein kaller det "naiv tillit" til oljeselskapene, mens Monsens Revelje er tilbøyelig til å kalle det noe helt annet. "Terskelen for å gripe inn er skyhøy," sier imidlertid Erikstein. Resultatet er i alle fall et system der arbeidernes klager forsvinner i en luftig papirmølle, mens selskapene fortsetter akkurat som før.

Politikere: Stortingspolitikere som Lars Haltbrekken (SV) og Mímir Kristjánsson (Rødt) har reagert på VGs avsløringer om Melkøya. "Jeg blir kvalm," sier Kristjánsson, og peker på hvordan profitt settes foran arbeidernes helse. Men hva gjør egentlig disse to politikerne? Fint lite! De sender noen skriftlige spørsmål og overlater ansvaret til Havindustritilsynet som allerede grovt har feilet som tilsynsmyndighet. Noe også Haltbrekken og Kristjánsson må ha fått med seg. Energiminister Terje Aasland insisterer ganske formålsløst at "Equinor har ansvaret," mens statsminister Jonas Gahr Støre kaller det "en sterk historie" uten at noen av dem lover eller kommer opp med konkrete tiltak. Slik atferd er overhodet ikke lederskap, men en patetisk ansvarsfraskrivelse overfor en utsatt og utnyttet gruppe mennesker. Våre politikere vet selvsagt om problemene, og gjorde det lenge før VG og FriFagbevegelse kom med sine oppslag. Men ingen griper inn med noe som monner, bare tomme ord og staffasje. Mest virker de redde for å utfordre mektige selskaper som Equinor, til tross for at staten selv eier majoriteten i selskapet. Det er jo nesten komisk.

Strukturell utnyttelse

Bak disse tragediene ligger en struktur designet for å utnytte. Utenlandske arbeidere, ofte ansatt gjennom lange kjeder av underleverandører som Adecco og BKS, har korte kontrakter og ingen trygghet. "Ansvaret pulveriseres," sier Erikstein. På Melkøya ba arbeidere om bedre gassmasker, men ble ignorert. På Boliden Odda manglet de grunnleggende vern. Når de varsler, som Kamil Mazurek eller Krzysztof Lis, mister de jobben. "Jeg har familie å forsørge," sier Kamil. "Nå er jeg redd for alt." Denne strukturen er ikke tilfeldig, men lagt opp slik fordi det er lønnsomt for eierne og for selskapslederne. Utenlandske arbeidere er billigere, utskiftbare og enkle å kvitte seg med om de skulle skape for mye bryderi. Som Ewelina Baj fra Venstre påpeker: "Polske arbeidere er Norges største innvandrergruppe, men deres stemme blir ikke hørt." Dette er systemisk diskriminering, en moderne form for utnyttelse som skjuler seg bak floskelen «likhet», en av Norges ulike fasader mot omverdenen.

Vi nekter å lære

Ingenting av dette er heller noe nytt. På 80- og 90-tallet kjempet for eksempel oljepionerene for erstatning etter gassforgiftning og alvorlige helseskader myndighetene allerede på 60-70 tallet visste kom til å skje. Likevel ble deres symptomer avfeid, akkurat som i dag. "Equinor kan ikke si at de ikke visste," sier Kristjánsson. Likevel gjentar historien seg. Hvorfor? Fordi systemet tillater det. Fordi politikere, fagforeninger og tilsynsmyndigheter igjen velger tomsnakk, taushet og andre «tiltak» som ikke medfører reell handling.

En skam

Norges befolkning tror i overveiende grad at vi er et land av rettferdighet, der alle som jobber her, får respekt og beskyttelse. Men det er en utrolig naiv forestilling, og for Filip Dittmann, Kamil Mazurek, Piotr Szymczyk og tusenvis av andre utenlandske arbeidere er det en blank løgn. De er med å bygge Norges infrastruktur til en billig krone, og betaler med helsen, verdigheten og tryggheten. De møter diskriminering, farlige arbeidsforhold og et system som svikter dem på ethvert nivå.

Dette er en skam. Våre demokratiske støttefunksjoner har blitt verktøy for dem de skulle beskyttet oss mot; store selskaper som setter profitt foran liv. Politikere må ta ansvar, ikke bare peke på andre. Fagforeninger må restruktureres slik at idealistene, og ikke karrierejegere, er de som leder dem. Først da kan man tro på en bevegelse som er der for alle arbeidere, ikke bare for de som det er enklest, billigst og minst farlig for karrierejegerne å hjelpe. Det samme kan i grunn sies om landets tilsynsmyndigheter som i dag ofte står frem som en ren vits. Filip, Kamil, Piotr og alle deres landsmenn som gjør en innsats for Norge, fortjener bedre, mye bedre.

God søndag!