Når sannheten blir for ubehagelig

Siden jeg fra 2018 startet opp bloggen Monsens Revelje, har det etter hvert blitt betydelig med dokumentasjon rundt varslingsinstituttets reelle vilkår og funksjon, det vil si i et omfang som burde gjort enhver diskusjon kort. Det som kan konkluderes er ikke basert på synsing eller rykter, men dokumenter som skriftlige uttalelser, avtaler, e-post-utvekslinger, referater og ikke minst lydopptak. Enhver konklusjon jeg slår fast i bloggen, bygger på sammenhengene mellom disse og de utvilsomme mønstrene som blir synlige. Likevel opplever jeg samme respons igjen og igjen: De som selv har møtt systemsvikt, ser dette umiddelbart. Andre derimot, avviser både bevis og godt underbygget budskap simpelthen ved å avvise budbringeren.

Det er fristende å kalle denne avvisningen for kynisme, og i en del tilfeller er det kanskje riktig. Da tenker jeg særlig på tilbakemeldinger fra justissektoren, garvede politikere og andre som faktisk kjenner systemet inngående. De protesterer og avviser, men mot bedre vitende. De er personlig best tjent med status quo.

Men når «mannen i gata», uten tilstrekkelig kunnskap om varslerbestemmelser, domstolene eller ulike relasjoner/konstellasjoner som eksisterer i samfunnets beslutningsapparat, er den som avviser det jeg formidler, ja da skyldes det neppe kynisme. Det må være noe dypere og kanskje mer menneskelig, og som nettopp derfor gjør det å formidle sannheten til en ualminnelig seig affære.

Under skal jeg forsøke å forklare hvorfor det er slik; at beviser ikke overbeviser, hvordan systemer forsvarer seg mot ubehagelig sannhet, og hvorfor sterk dokumentasjon sjelden utløser endring uten en bevisst (og heldig) strategi for å omsette sannhet/fakta til handling.

Kognitiv dissonans

De fleste av oss ønsker å leve i et land der institusjonene er grunnleggende rettferdige. Vi er dessuten flasket opp med at dette narrativet er sant, helt siden barneskolen.

Dokumentasjon som truer dette bildet av verden vi lever i, skaper først og fremst ubehag og frykt. Den enkleste måten å bli kvitt ubehaget på, er å mistenkeliggjøre kilden og på den måten avvise bevisene. Faktisk ikke ulikt slik arbeidstakere kan bli mottatt etter å ha varslet.

Identitetsbeskyttelse

Mange har i tillegg bygget karrierer, stolthet og selvbilde på systemlojalitet. Å innrømme eksistensen av systemsvikt kan derfor kjennes som et personlig nederlag. Da blir gjerne refleksen: “Dette kan ikke stemme.”

Heuristikker (kognitive snarveier)

Vi vektlegger ofte “offisielle” uttalelser høyere enn enkeltpersoners materiale, selv når den offisielle versjonen er vag og enkeltpersonens dokumentasjon er både sterk og konkret. Hjernen vår tar straks og ganske ubevisst i bruk kognitive snarveier som er konstruert slik at avsender (den offisielle) ofte slår innholdet som kommer fra en enkeltperson.

Status quo-bias og tapsaversjon

Dette forholdet går på hvordan endring oppleves som risiko. Selv å innrømme et avgrenset problem kan virke farligere for oss, enn å leve videre med et større, men usynlig, problem. En vanlig mann, Ola, lever et normalt liv. Han har tillit til systemet; politi, domstoler, NAV, arbeidsgivere. Han har dessuten aldri selv hatt konflikt med noen av disse.

Så leser han noen av mine innlegg hvor det står om varslere som knuses av domstoler og institusjoner, og generelt avslører at rettssikkerheten for den enkelte borger er langt svakere enn forestillingen de fleste av oss bærer.

Når Ola skal vurdere det jeg skriver og avdekker, tenker han: «Dette kan ikke stemme, Norge er jo en av verdens beste rettsstater.» Det er mye tryggere for ham å holde fast ved en behagelig illusjon enn å skulle åpne for den ubehagelige sannheten om at også han selv en dag kan stå rettsløs.

Om biasen «tapsaversjon», kan Ola tenke videre: “Hvis jeg likevel begynner å tro på dette, så mister jeg jo tryggheten min. Da må jeg stille spørsmål ved alt jeg tar for gitt; arbeidsgiver, NAV, domstolene. Den usikkerheten orker jeg ikke!”

Det å miste troen på systemets rettferdighet er et personlig tap, som for mange føles mye større enn den mulige gevinsten av å “se sannheten”. Det er lettere å avvise meg: “Monsen er sikkert bare en kranglefant. Det er nok mer nyanser enn det han fremstiller.”

Når «Ola» ganges opp med hundretusener og vel så det, oppstår det en kollektiv mekanisme. Bevis for alvorlig systemsvikt får dermed ubetydelig politisk sprengkraft, fordi folk flest, som Ola, ikke vil “risikere” å miste trygghetsfølelsen sin. Dette gir makthavere rom til å fortsette som før, vel vitende om at det koster folk flest mer å tro på varsleren enn å ignorere vedkommende. Dette er kanskje det viktigste elementet i hvorfor slike som jeg, med mitt budskap sliter med å få gjennomslag. Det jeg formidler truer ikke bare maktstrukturer, men dessverre også folks grunnleggende følelse av trygghet.

I tillegg spiller også gruppepress og ansiktstap en rolle. I organisasjoner blir lojalitet belønnet. Den som erkjenner feil, “utleverer” kolleger. Derfor forsvares narrativet, ikke realiteten. Videre er det noe som beskrives som boomerang-effekten. Det vil si at jo tydeligere jeg sier “se her, dette er fakta”, jo sterkere kan trangen være hos enkelte til å svare “nei”. Ikke fordi bevisene mine er svake, men fordi noen mennesker kan føle at friheten deres til å mene noe annet utfordres.

Det er ellers noe som kalles for «systemets immunforsvar», dvs. hvordan strukturer nøytraliserer ubehag. En måte er såkalt «ritualisert saksbehandling». Man diskuterer heller form (retningslinjer, frister og taushetsplikt) fremfor innhold (uærlighet, brudd og konsekvens). «Tåkespråk» er også effektivt. Ord som “Uheldig”, “ikke i tråd med forventningene” og “vi tar læring” er alle ordvalg som gir inntrykk av handling, men uten å identifisere ansvar. I tillegg brukes slike uttalelser som skjold, blant annet når man sier; “Det er en pågående (personal)sak”.  Med dette oppnår man en midlertidighet som faktisk kan vare i årevis, for når alt er “under behandling”, blir alt også midlertidig uomtalt. Det er for øvrig en populær uttalelse som alle i arbeidslivet kjenner igjen.

Massemediene

Vår fjerde statsmakt drar som regel i samme retning. Når massemedienes uavhengighet undergraves av eierstrukturer og nettverk, blir det langt vanskeligere for ubehagelige sannheter å bryte gjennom. For en varsler betyr det at kampen ikke bare kan stå mot den institusjonen man kritiserer, men mot et helt økosystem av makt, hvor mediene alt for ofte synes mest som portvoktere fremfor døråpnere.

Her finner man også den litt pussige “To sider” refleksen, som så utførlig er beskrevet i PFU (Pressens faglige utvalg) sitt reglement. For å være “balansert” og i tråd med PFU, presenteres dermed saker som om partene er like troverdige, selv når dokumentasjonen er fullstendig entydig. Fakta blir dermed forvandlet til å bare være et “synspunkt”. Dette forsterkes ytterligere ved at de anklagede gjennom sin kontradiksjonsrett oftest også får siste kommentar, inklusiv muligheten for å lansere nye påstander.

Den ubehagelige sannhet

Du som leser dette trenger ikke like Monsens Revelje, eller mannen bak. Du trenger ikke like stilen min og du må selvfølgelig heller ikke akseptere hvert ord. Men hvis dokumentasjonen jeg fører frem holder, og du innerst inne vet at den holder, da er det ikke Monsens Revelje eller meg du avviser. Da avviser du virkeligheten slik den faktisk foreligger. Det er ubehagelig, noe jeg vet alt om. Det har vært en dyster og svært ubehagelig reise for meg også, ikke minst gjennom to alvorlige varslingssaker. Men det er nå engang slik at ingen kan bygge rettferdighet på at man ikke vil vite, ikke vil se eller ikke erkjenne en urett, bare fordi sannheten føles for ubehagelig.

Sannhet er ellers ikke bare noe man finner. Sannhet er noe man forvalter, helt til den får konsekvenser. Først da har den gjort jobben sin.

God søndag.