Taushetens pris

Ohio State-skandalen som pågår den dag i dag, dreier seg om idrettslegen Richard Strauss ved Ohio State University (OSU) fra slutten av 1970‐tallet til slutten av 1990‐tallet. I løpet av disse tiårene ble mange mannlige studenter, særlig idrettsutøvere, utsatt for både voldtekter og medisinske undersøkelser som senere ble avdekket som seksuelle overgrep. For studentene etterlot dette dype spor av skam, frykt, forvirring og en følelse av total maktesløshet. Mange opplevde et voldsomt indre sammenbrudd fordi hendelsene sto i skarp kontrast til deres selvforståelse og oppfatning av sin egen maskulinitet. De forventet som de fleste at deres «naturlige» reaksjon i en slik situasjon ville være å umiddelbart stanse den fysisk underlegne legen, men opplevde i stedet lamslåtthet, tanker om usikkerhet og frykt for om inngripen ville endt deres videre studenttilværelse og stipend. Konsekvensene i etterkant ble dramatiske. Flere sluttet både på universitetet og med idretten, noen tok sitt eget liv, andre utviklet rusproblemer eller fikk andre problemer som ødela deres liv.

En rekke faktorer bidro til at overgrepene vedvarte så lenge uten at noen stoppet dem. Institusjonen hadde stor makt og prestisje, og mange ofre eller vitner trodde ikke at advarslene ville bli tatt alvorlig, eller fryktet konsekvensene for sin status innen universitetet (spesielt i idrettsprogrammer). Det var også klare signaler om manglende og svakt responderende varslingssystemer innen universitetet. Det som ventet var taushet og bagatellisering fra ledelsen, og ellers et miljø der ofrene ikke visste hvem de kunne stole på.

Da saken ble kjent, fremstod det nesten ufattelig at en lege kunne begå seksuelle overgrep mot hundrevis av mannlige studenter over flere tiår, og uten at noen satte en stopper for det. Richard Strauss’ overgrep fikk pågå fordi institusjonen visste mer enn nok, men valgte å tie. Frykten for å varsle, normaliseringen av det unormale, og universitetets egeninteresse i å beskytte sitt rykte og inntektsgrunnlag, gjorde at ofrene ble stående alene. Først da Strauss hadde vært død i over ti år, ble omfanget kjent, og universitetet måtte betale erstatning. I 2020 inngikk universitetet et forlik på 40,9 millioner dollar med 162 tidligere studenter, mens mange andre nektet å akseptere forliket og fortsatt er i rettslige prosesser mot universitetet.

Det er nesten selvsagt at ingen av de som visste og kunne gjort noe med forholdet, er gjort strafferettslig ansvarlig. Strauss selv hengte seg etter hvert som han skjønte hvor det bar. Til interesserte lesere er saken å finne på strømmetjenesten Prime under tittelen «Surviving Ohio State». Det er lett å tenke «only in America» om dette, men mønstrene er egentlig like gjenkjennelige i Norge. VG-dokumentasjonen Idrettsovergrepene viste for eksempel at over 200 norske barn og unge hadde vært utsatt for seksuelle overgrep i idretten de siste 15 årene. Mange av sakene hadde pågått i årevis. Fellestrekket var at flere rundt hadde hatt mistanker eller kjennskap, men unnlot å handle.

I Bergen ble en ridetrener dømt for seksuell omgang ved misbruk av stilling. Dommen viste at flere i miljøet hadde hørt rykter, men ingen grep inn før lenge etter at overgrepene hadde funnet sted. En tennistrener i samme region ble dømt til fengsel for seksuell omgang med mindreårige utøvere, til tross for at bekymringer var reist tidligere. I begge sakene ble varsler både oversett og bagatellisert.

Et ytterligere eksempel finner vi i Glåmdalen, der en sentral idrettsleder ble dømt til fengsel for seksuelle overgrep mot unge gutter. Overgrepene pågikk i mange år, og flere i lokalmiljøet hadde hatt en anelse om at noe var galt. Likevel ble han værende i sin posisjon helt til noen tok motet til seg og anmeldte saken.

Også i norsk fotball har det kommet frem saker der trenere er dømt for å ha misbrukt sitt maktforhold til unge spillere. I noen tilfeller ble vedkommende først stanset etter at ofre endelig våget å varsle i voksen alder. Det betyr at overgrepene fikk pågå gjennom en hel ungdomsgenerasjon uten at miljøet satte en stopper for det.

Fellesnevnere i alle disse sakene er at frykten for å si ifra og risikoen for å miste tilhørighet til miljøet og hva det innebærer, blir sterkere enn motet til å varsle. I Ohio fryktet studentene for plassen på universitetet, på laget og sin videre karriere. I Norge frykter utøvere å bli frosset ut, stemplet som illojale eller å ødelegge for laget, og på den måten også ødelegge sin egen karriere. Fra VGs prosjekt Idrettsovergrepene, ble det vist til en trener som ble møtt med sterk motstand fra klubbledelsen da hun varslet inn sine bekymringer. Hun ble isolert sosialt og fratatt oppgaver, til tross for at varselet var berettiget. Når reaksjonen i etterkant er stillhet og den først har fått festet seg, virker den selvforsterkende. Det unormale blir oppfattet som normalt, og alle tror og aksepterer at det bare er slik ting er.

Institusjonene svikter også på samme måte. Ohio State valgte å beskytte sitt renommé og bunnlinje. Norske klubber og forbund har som de fleste institusjoner med svin på skogen, ofte vært mer opptatt av å unngå skandale enn å gripe tak i problemet. Varsler blir liggende, behandles i stillhet eller tolkes som enkelthendelser i stedet for mønstre. Dermed er det fellesskapet selv som holder overgrepene i live. Varslerne fremstilles som urimelige, som personer med “en agenda”, som overdriver osv. Slik ryktespredning og stempling er kjente mekanismer, og er for øvrig like synlig på arbeidslivsarenaen. Utestenging, sosial isolasjon, tap av posisjoner og stempling er kraftige våpen som får de fleste til å tie, de ser jo hva det gjør med den som våget å si fra.

Når slike saker til slutt når offentligheten, er det ofte altfor sent. Gjerningspersonene har rukket å begå overgrep i årevis, og lederne som hadde mulighet til å gripe inn, har allerede gått videre. Utfallet blir mer og mindre overfladiske beklagelser, granskningsrapporter og medieomtalt systemkritikk i noen dager, og så er det over. Det forekommer nesten aldri et tydelig personlig ansvar. For varsleren og ofrene står bare vissheten igjen. De hadde rett, men ingen lyttet da det kunne ha gjort en forskjell.

Ohio State-saken og de norske idrettssakene speiler hverandre, dessverre altfor tydelig. Alle sakene, små og store, viser hvordan overgrep ikke først og fremst vedvarer fordi én person handler ondt, men fordi fellesskapet rundt velger taushet. Mekanismene er universelle; frykt, normalisering, institusjonell egeninteresse og en kultur der den som varsler blir sett på som problemet.

Så lenge politikere velger å ikke ta tak i disse mekanismene i arbeidet med å beskytte den som våger å si ifra, vil vi varslere fortsette å stå alene, mens stillheten beskytter makten.

God søndags kveld!