Når rettssikkerheten forvitrer – som i dag

Den 20. september publiserte menneskerettsjuristen Marius Reikerås et innlegg på Facebook der han kritiserte norsk rettskultur. Han viste til uttalelser fra Carl Baudenbacher, tidligere president i EFTA-domstolen, som advarer mot at norske myndigheter og domstoler gir staten et uforholdsmessig stort «spillerom» i møte med menneskerettighetene. Reikerås pekte samtidig på hvordan norsk juriststand tier i møte med dette, og stilte det grunnleggende spørsmålet: Hvem skal da beskytte borgerne mot statlig maktmisbruk?

Monsens Revelje tar i dag opp tråden fra Reikerås, ikke for å gjenta retorikken hans, men fordi tematikken er viktig. Rettssikkerheten er jo en bærebjelke i ethvert demokratisk samfunn, og når den synes å forvitre, berører det hver eneste borger i vårt land.

Barnevernssaker for EMD

Norge har i senere år fått gjentatte domfellelser i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), for brudd på artikkel 8 i menneskerettskonvensjonen. Konvensjonen verner borgernes rett til privat- og familieliv. Mange av disse gjelder barnevern, tvangsadopsjon og samvær, der EMD har funnet at norske myndigheter og domstoler ikke har hensyntatt barnets og foreldrenes rettigheter. I september 2023 ble Norge felt ni ganger i én runde for krenkelser av artikkel 8. Monsens Revelje har funnet at per 2023, har Norge blitt dømt i over 20 barnevernssaker i EMD, mens kun et fåtall har endt med frifinnelse.

Den mest prinsipielle dommen synes å være Strand Lobben-saken fra 2019; Med 13 mot 4 stemmer slo EMD fast at Norge krenket retten til familieliv (EMK artikkel 8) da en mor ble fratatt foreldreansvaret og sønnen ble tvangsadoptert av fosterforeldrene. Norske domstoler aksepterte uten videre barnevernets vurderinger, uten i forsvarlig grad å vurdere muligheten for gjenforening. EMD understreket at tvangsadopsjon er et av de mest inngripende tiltakene staten kan foreta, og kun kan forsvares i helt ekstraordinære tilfeller. Saken ble et tydelig eksempel på hvordan norske domstoler i praksis lener seg på forvaltningens narrativer, fremfor å føre en selvstendig og konvensjonsforankret kontroll av inngrepets nødvendighet og forholdsmessighet. Domstolenes tilnærming på dette området er ellers velkjent og direkte overførbart til hva nesten samtlige varslere i vårt land opplever i sin rettslige søken etter varslervernet.  

I andre barnevernssaker har EMD for eksempel slått fast at norske domstoler ga uforholdsmessig svake begrunnelser for å begrense samvær eller gjøre omsorgsovertakelser varige. Felles for dem alle er at landets domstoler i sine domsavsigelser ikke når opp til menneskerettsdomstolens krav om nødvendighet og proporsjonalitet. Det bekrefter at landets domstoler i skremmende grad følger makten og ikke lovverket. De lener seg særlig på statlige instanser som barnevernet og NAV, men også på de fleste andre arbeidsgivere, når urett og maktovergrep skal vurderes, fremfor å utøve selvstendig, troverdig og kritisk kontroll.

Enkeltstemmenes betydning

Marius Reikerås har i mange år arbeidet uavhengig som menneskerettighetsforkjemper, særlig i barnevernssaker. Han synes å ha hatt en sentral rolle i å bringe norske barnevernssaker inn for EMD. Flere av de dommene hvor det norske rettssystemet har tapt i Strasbourg er saker han har vært involvert i. Fra utenlandske jurister og institusjoner får han betydelig støtte og oppmerksomhet om sine avsløringer knyttet til Norges håndtering av barnevern og rettssikkerhet. Her hjemme møtes han heller med avvæpningsstrategier som taushet. I stedet for svake og dermed risikofylte motargumenter, velger både juridiske miljøer og myndigheter det trygge og feige; å ignorere Reikerås. Men mange av oss andre gjør forhåpentligvis ikke det.

Når enkeltpersoner klarer å fremme saker som gir fellende dommer mot Norge i EMD, burde de få gehør i vårt samfunn. De bidrar de til å avdekke den ubehagelige sannheten om tilstanden i vårt lands rettssikkerhet: Vi har en domstol som ikke i forsvarlig grad ivaretar borgernes rettigheter.

Statens “room for manoeuvre”

Mannen Reikerås viser til, Carl Baudenbacher, har gjennom flere år advart mot Norges misbruk av doktrinen “room for manoeuvre” (skjønnsmargin). Baudenbacher hevder dette nærmest er en bevisst strategi for å gi staten størst mulig frihet i møte med sine internasjonale forpliktelser. Han sier;

“Den norske Regjeringsadvokaten har i lang tid erstattet lojalitetsprinsippet med en såkalt doktrine om ‘room for manoeuvre’ for staten. Dette er et åpenbart brudd på både EØS-avtalens lojalitetskrav og på domstolenes uavhengighet.” Han går lenger og beskriver problemet som dypt systemisk: “Det totale sviktet fra politikk, forvaltning og domstoler kan ikke forklares med påståtte ‘rettskonflikter’. Problemet er ikke bare juridisk, men et systemproblem.”

I den forbindelse viser han selvfølgelig også til NAV-skandalen (egentlig domstol-skandalen); “Her sviktet i praksis hele den norske juridiske offentligheten, påtalemyndighet, forsvarere, dommere, akademikere og ESA; ved ikke å avsløre dette.”

Det er harde ord fra en tidligere EFTA-president, men de treffer et kjernepunkt: Når domstolene uten videre aksepterer statens «skjønnsrom», uten å stille forsvarlige krav til begrunnelser og proporsjonalitet, ramler rettssikkerheten fra hverandre. Foruten NAV-skandalen peker Baudenbacher også på Fosen-saken, hvor staten ble frifunnet for åpenbare anskaffelsesbrudd etter en prosess som ifølge ham undergravde EFTA-domstolens autoritet. Begge sakene illustrerer hvordan norske domstoler inntar rollen som forsvarere av staten, og ikke som uavhengige kontrollører.

Juristenes stillhet

Reikerås peker på den påfallende tausheten blant norske jurister. Det er slående at de mest systematiske og prinsipielle innvendingene mot norsk rettskultur nesten alltid kommer fra utenlandske jurister, ikke fra egne rekker. En nærliggende forklaring er at ledende jurister i Norge nødig vil sage av den lukrative grenen de selv sitter på. Juriststanden er i økende grad sammenvevd med staten gjennom embeter, oppdrag og karrieremål, og slik lojalitet gjør åpen kritikk risikabel. Mange eksempler viser at kritikere mister oppdrag, marginaliseres eller møtes med sanksjoner. Spørsmål som utfordrer systemet fra innsiden, blir gjerne tolket som illojalitet. Konsekvensen av fraværet av intern kritisk diskusjon er en svekket kontroll med statens maktutøvelse.

 

Dette angår oss alle

Temaet er ikke et nisjetema for jurister. Når staten krenker retten til familieliv, eller når trygdemottakere feilaktig dømmes til fengsel fordi maktapparatet ignorerer og feiltolker lovverket, er det vi vanlige borgere som rammes. Domstolenes viktigste oppgave er å være uavhengige voktere av individets rettigheter. Praksis er skremmende ofte noe helt annet. Det er derfor varsellampene bør blinke, hos alle som bryr seg om å ivareta demokratiet. Rettssikkerheten svekkes ikke over natten. Den forvitrer gradvis og plutselig har vi ikke lenger et demokrati. Derfor må vi stille spørsmålene nå og kreve korrigeringer, mens vi ennå kan.

God søndag.