Mediene: Vår fjerde statsmakt?

Det er ikke første gang jeg skriver om våre medier, og det blir heller ikke den siste. For det er vanskelig å la være, når vi ser hva de i økende grad representerer og presenterer for landets innbyggere. Mange vil ha større utbytte av å lese Donald Duck enn å klikke seg inn på de daglige overskriftene som fyller nyhetsfeedene. Tidligere tiders agurksaker har blitt helårsjournalistikk; lettvint, overfladisk og totalt uten substans.

Men problemet stopper ikke ved useriøs prioritering. Det langt mer alvorlige er at det i dag foregår overgrep; reelle overgrep mot mennesker i møte med offentlige instanser og etater som egentlig er satt til å beskytte dem. I møte med dette må man spørre: Kan mediene fremdeles sies å være samfunnets fjerde statsmakt? Har de fremdeles rollen som kritisk vaktbikkje, eller har de for lengst blitt lydige hushunder for dem de skulle vokte?

Makten og medienes unnfallenhet

Store mediehus er i dag tett integrert i samfunnets maktstrukturer. De er ikke lenger en utenforstående, kritisk motmakt, men en del av det samme forvaltningsmessige komplekset som domstoler, direktorater og departementer. Når NAV-skandalen fortsatt fremstilles som en “forvaltningsskandale”, mens domstolenes ansvar forties, er det ikke tilfeldig. Det er et resultat av samme tendens: mediene har i mange tilfeller blitt like lite uavhengige som domstolene selv, selv om begge parter hårdnakket hevder det motsatte.

Og dette mønsteret går igjen. I Trøndelag har Statsforvalteren dokumentert gjentatte og alvorlige lovbrudd i barnevernstjenesten i Indre Namdal, der barn ikke er blitt hørt og saksgangen har vært uforsvarlig. Varslerne har beskrevet en tjeneste preget av fryktkultur, manglende faglig ledelse og dårlig arbeidsmiljø. Likevel har mediedekningen vært begrenset og fragmentert, hovedsakelig ivaretatt av NRK i enkeltstående innslag, og uten at andre nasjonale medier har fulgt opp med systemkritisk journalistikk eller gransking.

Et annet eksempel er fra Midtre Namdal, der fem barnevernsledere trakk seg og varslet søksmål etter det de beskrev som umulige arbeidsforhold og sensur i organisasjonen. I stedet for bred offentlig debatt eller undersøkende dekning, fikk saken kun kortvarig medieoppmerksomhet, uten noen reell oppfølging av hva som skjedde med barna, de ansatte eller tjenestetilbudet.

Når slike historier enten ikke dekkes, eller dekkes med overgriperens versjon som uimotsagt “siste ord”, skjer det helt uten konsekvenser. For i Norge finnes det ingen instans som fører tilsyn med hva mediene velger bort. Pressens Faglige Utvalg (PFU) behandler bare klager på publisert materiale. Men hvem stiller mediene til ansvar for systematiske unnlatelser, for skjev tematisk dekning eller for det som ikke sies – men burde vært sagt?

Den institusjonaliserte selvsensuren

I et klima preget av klikkjag, eierstyring og budsjettpress, blir det lite rom igjen for dyp, prinsipiell journalistikk. Unge journalister lærer raskt hvor grensene går – og holder seg godt innenfor. Det har vokst frem en institusjonell selvsensur som overgår sensuren ovenfra, fordi den kommer innenfra. Den er inkorporert i journalistisk praksis. Dermed utfordrer ingen domstoler, politi eller departementer – selv ikke når man sitter med tung dokumentasjon på alvorlige overtramp.

For det er tryggere, både økonomisk og relasjonelt, å la narrativet kretse rundt “systemsvikt” og andre administrative tåkeord. Da slipper man å peke på konkrete navn, stillinger og institusjoner. Man slipper å miste tilgang til maktens informasjonskanaler. Og man slipper å stå alene med en sak redaksjonen kanskje aldri burde trykket – fordi den faktisk utfordrer makten.

Dette fraværet av maktkritisk journalistikk er ikke en tilfeldighet. Det er struktur. Det er det mediekritikeren Noam Chomsky kaller manufacturing consent: Mediene fungerer som filter for virkeligheten. Det som ikke blir dekket, eksisterer heller ikke i offentligheten – og dermed heller ikke i det demokratiske beslutningsgrunnlaget. Slik blir stillheten et maktverktøy.

Løsninger som faktisk finnes, men som få snakker om

Så hva står vi egentlig igjen med i dag av en fjerde statsmakt? Etter min mening: et system der de som har makt til å definere virkeligheten, også har makten til å definere hva som ikke snakkes om. Dette gjelder særlig i saker der maktens ansvar utfordres – som i NAV-skandalen, der domstolenes massive svikt aldri ble gjenstand for verken medieoppgjør eller offentlig gransking. Det er ingen tilfeldighet. Det er struktur.

Hvordan snur vi dette? For det første må vi erkjenne problemet. For det andre må vi våge å snakke høyt om det. Og for det tredje må det følges opp med reelle strukturelle grep:

• Økt og målrettet støtte til uavhengig journalistikk og små aktører, slik at det ikke bare er pengesterke mediekonsern som definerer virkeligheten.

• Begrensning av eierskapskonsentrasjoner i mediene – her kunne Konkurransetilsynet vært langt mer aktiv.

• Styrket redaksjonell uavhengighet gjennom lov og praksis – som verner journalister mot eierskapspress.

• Opprettelse av allmenne og ikke-kommersielle medieplattformer – etter modell av NRK, men uten statlig sentralstyring.

• Undervisning i mediekritikk i grunnskolen – for å utvikle kritiske mediebrukere allerede fra ung alder.

• Et reelt og fungerende varslervern, med kanaler og redaksjoner som har mandat og beskyttelse til å løfte slike stemmer.

Hvem skal sørge for dette, om ikke du og jeg?

En åpen, mangfoldig og troverdig medieoffentlighet kommer ikke av seg selv. Den må bygges, forsvares og vedlikeholdes. Den må beskyttes mot både kommersiell ensretting og politisk kontroll. Men dette vil ikke skje uten press nedenfra. For den maktbalansen vi har i dag, tjener de som allerede har makt. Det er ikke i deres interesse å forandre den. Derfor er det til slutt bare du og jeg, grasrota, som kan stille krav. Derfor må vi kreve mediemangfold, mediekritikk og redaksjonell integritet. Og vi må gjøre det før tilliten til hele informasjonsøkosystemet kollapser. For hvis vi ikke har frie medier, har vi heller ikke et fritt samfunn.

God søndag