En varslersak i utvikling

Del 4

Innledning

Tre søndager på rad har Monsens Revelje løftet frem en pågående varslersak fra innsiden av det kommunale velferdsapparatet, nærmere bestemt fra Nordre Follo kommune. Fortellingen viser frem en svært typisk utvikling, når det er virksomhetslederne varselet omhandler. Da vises alle flotte ord om at varslere er ønsket, at det er trygt å varsle, at man har etablerte varslingsrutiner osv., som de hule flosklene de som oftest er. Også denne saken har blitt til en typisk fortelling om maktmisbruk og stilltiende aksept for gjengjeldelse mot varslere. Men i dette tilfellet er det også en sak om et usedvanlig mot og vilje til å stå imot en overveldende motstander.

Heidi, den barnevernsansatte varsleren i Nordre Follo kommune fulgte lovverket. Hun varslet internt, forsvarlig og begrunnet. Hun dokumenterte, samarbeidet, og stilte seg til rådighet. Og siden har hun stått alene. Isolert, marginalisert og eksponert for det som må beskrives som en systematisk gjengjeldelsesprosess fra kommuneledelsen, og etter kommunedirektørens uttalelser til Østlandets Blad, åpenbart også med hans involvering og velsignelse.

Konsulent- og advokatfirmaet PwC, som kommunen selv engasjerte, slo altså fast at Heidi var blitt utsatt for ulovlig gjengjeldelse. Det samme gjorde til slutt også kommunens eget varslingsutvalg. Men heller enn å følge anbefalingene i rapporten PwC utarbeidet, har kommuneledelsen valgt en strategi som best kan beskrives som nærmest fullstendig fornekting og fortrengning.

I forrige del skrev Monsens Revelje at kommunedirektør Arnfinn Almås ikke hadde svart på Heidis varslede bekymringer og hennes bønn om anerkjennelse og en reell vei tilbake til et trygt arbeidsmiljø. Det var i og for seg riktig, også han forholdt seg taus, men tittelbruken var ikke helt presis. Det var nemlig Øyvind Henriksen, kommunens øverste administrative leder, som mottok Heidis varsel i april. Almås, som flere ganger er omtalt i denne serien, er direktør for Oppvekst og læring, og altså underlagt kommunedirektør Henriksen og assisterende kommunedirektør Jane Short Aurlien. Sistnevnte var for øvrig også leder av kommunens varslingsutvalg, det samme utvalget som konkluderte med at Heidi hadde blitt utsatt for ulovlig gjengjeldelse etter varsling.

Likevel, tross denne alvorlige konklusjonen fra deres egne kontrollrutiner, har kommuneledelsen helt unnlatt å ta ansvar. I stedet har de lukket seg, ignorert anbefalinger fra granskningsfirmaet de selv bestilte, og valgt såkalte «alternative sannhetsuttalelser» fremfor transparens og redelighet.

I dag fortsetter jeg med del 4 i denne historien som på ingen måte er avsluttet, mest sannsynlig er den bare i startfasen. Slik blir det gjerne når ledere som i Nordre Follo kommune møter de som varsler på dem med fornektelse og gjengjeldelser.

Det terapeutiske alibiet – om varslerens møte med psykologen

Ikke lenge etter at Heidi varslet kommunedirektør Henriksen om sine opplevelser av arbeidsgivers fortsatte gjengjeldelser mot henne, ble hun kalt inn til et møte med en psykolog. Psykologen var betalt av kommunen og hadde rollen som prosessveileder for avdelingen Heidi var ekskludert fra. Møtet ble fremstilt som et tilbud, men fremstod etter hvert som alt annet enn omsorgsfullt. Det ble et møte som mer bar preg av en kartlegging, og kanskje en tilrettelegging, for å sette det endelige stempelet på varsleren.

Psykologen bagatelliserer, forskyver og omskriver Heidis faktabaserte opplysninger. Hun omformulerer uttalelser til å fremstå som personlige oppfatninger, og konstruerer en fortelling der Heidi fremstår som ømtålig, emosjonelt preget og dermed mindre troverdig.

Mens Heidi viser til juridiske konklusjoner fra PwC og varslingsutvalget, omtaler psykologen dette som «Heidis versjon». Erkjennelse av lovbrudd blir fremstilt som en ønsket subjektiv bekreftelse, snarere enn en faktisk konsekvens av objektiv gjennomgang. Selv konkrete brudd på arbeidsmiljøloven, som det er fastslått har funnet sted, reduseres til en «opplevelse».

Det hele minner sterkt om en klassisk strategi: Individualisering av systemkritikk. I stedet for å adressere de dokumenterte forholdene, dreies fokuset over på Heidis reaksjoner, robusthet, sensitivitet og eventuelle psykiske behov. Det skapes en ny virkelighet, der problemet ikke er ledelsens lovbrudd, men Heidis emosjonelle bearbeidelse av disse.

Psykologens rolle i dette virker ikke som noen hjelper, men som forlengelse av arbeidsgivers gjengjeldelsesstrategi. Hun håndterer ikke systemsvikten, men demper dens virkninger, ved å delegitimere varsleren. Det mest graverende er at psykologens referat i ettertid av møtet gir en versjon av samtalen som klart avviker fra det som ble sagt under møtet. Dette er ikke lenger bare en faglig vurdering. Det er en grov omskriving av virkelighet, og i praksis et stygt bidrag til den pågående gjengjeldelsen Heidi utsettes for.

Det er grunn til å spørre: Hva er hensikten med å sende en varsler til en psykolog i kommunens tjeneste, dersom resultatet er at psykologen bagatelliserer rettighetsbrudd og fremmer arbeidsgivers narrativ? Svaret kan synes å være like enkelt som det er alvorlig: Dette handler om kontroll. Om å flytte fokuset vekk fra det strukturelle og rettslige, og inn i det personlige og psykologiske. For der er det lettere å snu varsleren om til problemet, hvilket synes å være kommuneledelsens viktigste mål i denne saken.

Slik ble det som kunne vært et positivt vendepunkt, nok en bekreftelse på at det i Nordre Follo kommune overhodet ikke finnes vilje til å rydde opp. Det finnes bare vilje til å flytte ansvaret over på varsleren, omskrive virkelighet og kue varsleren gjennom det systemet selv hevder skal beskytte henne.

Det tok heller ikke så lang tid før Heidi fikk et brev fra sin arbeidsgiver, signert av direktør for Oppvekst og læring Arnfinn Almås. Det var en innkalling til møte om hva arbeidsgiver anser som mulige løsninger; «til det beste for både deg og arbeidsgiver». Her skisseres opp to alternativer, enten at varsleren flyttes til «passende arbeid i annen virksomhet» eller aksepterer en fratredelsesavtale. Dersom møtet ikke fører frem til noen løsning, vil alternativet være at arbeidsgiver innkaller til; «drøftelsesmøte etter arbeidsmiljølovens § 15-1 (forhåndsvarsel om oppsigelse)».

Er dette hva kommunen kaller inkluderende arbeidsliv?

---

Med denne foreløpige avslutningen tar Monsens Revelje ferie ut resten av juli.

Riktig god sommer til dere alle.

God søndag.