En varslersak i utvikling

Del 2

Forrige gang viste Monsens Revelje til hvordan arbeidstakeren «Heidi» i Barnevernstjenesten i Nordre Follo kommune, endte med å varsle etter å ha observert behandlingen en kollega ble utsatt for etter dennes varsling om et uforsvarlig arbeidsmiljø i avdelingen. Det Heidi ble vitne til sjokkerte henne. Fremfor at ledelsen løftet frem det kollegaen satte lys på, og deretter søkte løsninger, ble varsleren i stedet isolert og utstøtt. Med ledelsens narrativ i ørene gikk det ikke lang tid før også medarbeiderne samlet seg mot varsleren. Det var henne det var noe feil med, ikke arbeidsmiljøet og ikke lederne.

Heidi anså det som utspilte seg til å være i alvorlig strid med varslerbestemmelsene. Hun kunne ikke sitte stille og se på, og med det ble hun barnevernavdelingens neste varsler. Hennes varsel ble til en grundig, dyptpløyende dokumentasjon som tok for seg hvordan kollegaen, etter hennes varsel, ble møtt med gjengjeldelse, mistenkeliggjøring og en snikende, stilltiende aksept for utestengelse. Heidi sendte sitt varsel 14 august 2024 til kommunens varslingsmottak, men dagene gikk og svar fra varslingsmottaket lot vente på seg. Mottaket var for øvrig ledet av assisterende kommunedirektør Jane Short Aurlien.

26. august mottok Heidi et brev fra mottaket, hvor det ble bekreftet at varselet var mottatt. Jane S Aurlien formidlet også at det allerede var innledet undersøkelser rundt arbeidsmiljøet, og ba Heidi redegjøre for om hennes varsel var omfattet av samme sak. Heidi svarte på forespørselen til den oppgitte epost-kontoen, og fikk aldri noen respons tilbake.

3o. august ble det gjennomført en såkalt prosess-veiledning med avdelingens ansatte, en veiledning som gjelder ulike forhold knyttet til de barnevernstjenestene som avdelingen leverer. I stedet ble det en to timers seanse hvor flere av Heidis kolleger snakket nedsettende om den opprinnelige varsleren, om ting hun skal ha sagt og gjort for flere måneder og år siden. Heidi reagerte på oppførselen og uttalte det høyt. Da ble hun anklaget for å være en «lekkasje» som sladret til denne varsleren. Hvilken rolle prosessveilederen/psykologen hadde i dette, hun som styrte møtet, er uklart. Men i beste fall lot hun episoden passere, og den eneste som valgte å forfølge dette var Heidi.

Hun kontaktet hovedtillitsvalgt, fortalte om hendelsen og de ble sammen enige om at Heidi måtte sende et nytt varsel. Det første varselet inkluderte virksomhetsleder og Heidis avdelingsleder, og måtte derfor formidles til varslingsmottaket. Dette varselet gjaldt kritikkverdig atferd fra både hennes kolleger og den eksternt innleide prosess-psykologen. I et forsøk på å få løst episoden på et lavere nivå, valgte Heidi denne gang å varsle hendelsen inn for virksomhetsleder. Det ble gjort gjennom epost 1. september 2024.

Tre dager senere, og på grunn av Heidis «alvorlige påstander» ble hun kalt inn til et møte med virksomhetsleder, avdelingsleder og HR. Møtet var satt til 16. september. I mellomtiden purret Heidi på varslingsmottaket. Det var virksomhetens hovedverneombud som svarte henne med en beklagelse over at Heidi ikke hadde fått med seg brevet som var sendt til Digipost, hvor Heidi var bedt om å svare ut spørsmål. Men det hadde Heidi svart på, og det var derfor hun purret, hun fikk jo ingen tilbakemelding. Dagen etter ga varslingsmottaket beskjed om at saken skulle stilles i bero. Heidi svarte dem med ord som trenering, unnlatelse, falsk trygghet og at dette var en hån mot varslervern, og at hun følte seg kastet til ulvene.

Fire dager senere ble møtet med virksomhetslederen, avdelingslederen og HR avviklet. Heidis opplevelse var at møtet stod frem som en eneste stor gjengjeldelse etter varslingen. Virksomhetslederen henviste til varslerens påstander og stilte dessuten flere ganger spørsmål ved hennes virkelighetskontakt. Som direkte respons på Heidis varsel, ble hun dessuten fratatt alle sine saker knyttet til arbeidet i barnevernstjenesten. Flere dager senere mottok Heidi arbeidsgivers referat fra møtet, ført i pennen av HR-representanten. Verken de ulike sanksjonene eller de krenkende uttalelsene om Heidis manglende virkelighetskontakt var omtalt i referatet.

Uken etter skrev Heidis avdelingsleder en epost til henne, hvor det går frem at hun ikke skulle delta på prosess-veiledningen dagen etter, som igjen var ledet av den eksterne psykologen Heidi varslet på. Fra en familiemor i en av Heidis saker i barnevernstjenesten, ble hun etterlyst noen få dager senere. Heidi sendte forespørselen til avdelingslederen som nektet henne videre oppfølging i saken. Det hører med at ingen andre ble satt til å ta over, slik at familien da ikke fikk noe hjelp. Heidi meldte ifra til Statsforvalter at barns tiltak- og rettigheter ble skadelidende som følge av de sanksjoner og gjengjeldelser varsleren ble utsatt for. Senere samme dag ble hun ringt opp av varslingsmottaket og bedt om å møte dem 1. oktober 2024.

1.oktober deltok Heidi i møte med varslingsmottaket. Hennes opplevelse var at det ble stilt mange irrelevante spørsmål, blant annet om Heidis helse og hennes relasjon til kollegaen hun forsøkte å beskytte gjennom varslingen. Det ble spurt om Heidi kjente kollegaen fra før osv. Hun opplevde ikke prosessen som tillitvekkende. Få dager senere ringte en plasstillitsvalgt og advarte Heidi om at hun burde ligge lavt og samarbeide med virksomhetslederen, om hun ville tilbake på jobb.

11. oktober purret Heidi på varslingsmottaket. Fem dager senere ble hun informert av Aurlien om at den omvarslede virksomhetslederen hadde fått innsyn i hennes varsel.

Statsforvalter var gjennom perioden informert om hvordan familier etterlyste kontakt med Heidi, men som ikke fikk bistand fordi varsleren var fratatt sine saker. 18. oktober svarte Statsforvalter at de vurderte de mulige rettighetsbruddene i saken, men henviste varsleren til sitt fagforbund og til Arbeidstilsynet for de øvrige arbeidsrelaterte forholdene.

I slutten av oktober var den opprinnelige varsleren i møte med varslingsmottaket. Heidi fikk beskjed av en saksbehandler om at familiesaken, med moren som stadig etterlyste Heidis bistand, var avsluttet. Det ble samtidig opplyst at det var Heidis avdelingsleder som hadde bedt saksbehandler sette inn en annen veileder. Familien takket nei til denne endringen, og trakk samtykket til videre hjelp fra Barnevernstjenesten. Tiltaket skulle etter planen vært evaluert i tiden før jul. Prosessen står således i strid med barnevernets overordnede og førende prinsipp om kontinuitet og hva som er til et barns beste. For Heidi var dette det verste med hele saken, fordi hun oppfattet det som at ledelsen ved nordre Follo barnevernstjeneste faktisk var villige til å bryte barns rettigheter og rettssikkerhet for å straffe henne for å ha varslet på dårlige ledere og et dårlig arbeidsmiljø.

Den opprinnelige varsleren fikk ifølge Heidi tildelt ny kontrakt av virksomhetsleder og avdelingsleder, med beskjed om å avslutte sakene sine og møte opp på nytt arbeidssted 25.10. Avdelingslederen sendte deretter en melding til hele barnevernstjenesten om at den opprinnelige varsleren slutter. Snipp snapp snute så var den varsleren ute.

Fortsettelse følger.

God søndag.