En varslende fremmedarbeider i Norge

Det er ingen hemmelighet at det er forbundet med høy risiko å varsle om kritikkverdige forhold som norske arbeidsgivere ønsker å holde skjult. Mange norske arbeidstakere som har løftet stemmen, har fått erfare hvor lite reell beskyttelse som ligger i arbeidsmiljølovens varslerbestemmelser når arbeidsgiver velger å heller gå etter den som har sagt ifra.

Men hva skjer når varsleren i tillegg er en fremmedarbeider? En innleid polsk sveiser eller litauisk betongarbeider? En som vi dessverre også vet i praksis har dårligere arbeidsvilkår, mindre nettverk, svakere språkferdigheter og færre rettigheter enn en norsk kollega?

Det korte svaret er: Det går enda verre.

Norske varslere i konflikt med arbeidsgiver møter som regel utfrysing, gjengjeldelse og fullstendig systemsvikt, det er eksemplifisert utallige ganger her på Monsens Revelje.  Men for fremmedarbeidere i en slik posisjon er denne virkeligheten faktisk dobbelt brutal. Disse arbeiderne står enda mer alene, i tillegg fanget i et landskap av massiv usikkerhet og stillhet, der rettssikkerheten er svak og lojaliteten fra systemets støttefunksjoner uteblir. Mange har ikke en gang et språk de kan bruke til å forklare hva som skjer med dem. De har ofte i langt mindre grad enn nordmenn, råd til å miste jobben, og de har heller ikke råd eller helse til å tie, et paradoks som tvinger dem inn i taushet eller katastrofe.

Mange utenlandske arbeidere er midlertidig ansatte gjennom underleverandører, satt inn på skiftbasert rotasjon, med dårlige eller ingen sosiale nettverk. Når de varsler, mister de ganske enkelt jobben. Ofte ikke direkte, for det kan skje via en plutselig omrokkering, endt kontrakt, «manglende behov» eller andre diffuse begrunnelser. Og dette skjer i et system som gjør det nærmest umulig å plassere ansvar. Hvem har ansvaret? Hovedentreprenøren, innleiefirmaet, prosjektlederen, HMS-koordinatoren eller det svenske bemanningsbyrået? Eller kanskje våre stortingspolitikere som har åpnet for dette systemet?

Når arbeidsgiver velger å gå etter varsleren, og ikke forholdet det er varslet på, vet de godt hvem de har med å gjøre. En fremmedarbeider kan fjernes uten særlig oppmerksomhet, uten medietrykk og uten trusler om rettslige etterspill. Han eller hun er anonym, byttbar, og billig. Hvis det i tillegg ropes om varsling, forsvinner stemmen lett i språkbarrierer og kulturelle misforståelser. Når man er ny i landet og marginal i strukturen, kan man ikke i norsk arbeidsliv forvente støtte. Man kan knapt forvente å bli hørt i det hele tatt.

Fagforeningene svikter ofte først. Når varsleren ikke snakker norsk, eller står utenfor den «rette» foreningen, eller har utfordret en stor bedrift fagforeningene selv ønsker samarbeid med, da lukker dørene seg raskt. Tilsynsmyndigheter svikter enda mer konsekvent, de prioriterer dialog med bedriften fremfor oppfølging av varsleren eller vedkommendes budskap. Det er politisk eller på annen måte mindre belastende. Politikere på sin side, når de først må ta stilling, reagerer med tomme formuleringer, kanskje av og til spørsmål i Stortinget, men uten forpliktelser, De kommer i slike saker med vage utspill til pressen, men som i praksis ikke følges opp verken av dem selv eller av pressen. For en fremmedarbeider i møte med denne stillheten er det hele som et nådeløst ekkokammer. Ikke bare hører ingen deg, du straffes for å ha prøvd å rope!

De som varsler og samtidig er fremmedarbeidere, er i praksis fullstendig rettsløse. Og i forlengelsen av det, prisgitt en struktur som vet at det er slik. Derfor brukes systemet aktivt mot dem. Man later som de har de samme rettighetene som alle andre, samtidig som man vet at ingen av dem lar seg håndheve i praksis. Mange av disse arbeiderne ender opp med post traumatiske plager, tapt arbeidsevne, søvnproblemer og dyp sosial isolasjon. Noen reiser hjem, brutte og ødelagte. Andre blir igjen og forsøker å klamre seg fast i et system som aktivt har brutt dem ned.

Det er ikke bare et personlig svik. Det er et strukturelt overgrep. Og det skjer i ly av vår stolte, demokratiske selvforståelse, i Norge, et land som ofte skryter av sine sterke støttefunksjoner, sin rettssikkerhet og sitt inkluderende samfunn. Det er ikke bare hykleri. Det er direkte uanstendig.

God søndag