Domstolen dømmer deg og systemet frikjenner seg

I et fungerende demokrati skal det finnes grenser for hva makten kan gjøre mot individet, og for hva den kan slippe unna med. Det er derfor vi har domstoler, frie medier og en forvaltning som skal være underlagt kontroll. Men gang på gang viser historien oss at når makt begår overgrep, så følges det ikke av straff, men av unnskyldninger, tåkelegging og frikjennelse. Ikke minst fra de instansene som skulle vært garantistene for rettssikkerheten: domstolene og de som skal passe på domstolene, dvs. pressen.

Vil i den forbindelse vise til to saker fra Storbritannia som i nyere tid har rystet mange i Norge, fremkalt reaksjoner som vantro og sinne, men likevel også fulgt av den sedvanlige beroligende vissheten om at noe slikt i alle fall ikke kan skje i redelige Norge. I Post Office-skandalen ble hundrevis av postansatte dømt for underslag og bedrageri, basert på data fra et feilprogrammert IT-system utviklet av Fujitsu. Postledelsen visste at systemet sviktet, men valgte likevel å forfølge og straffe uskyldige ansatte, godt støttet av aktorat og domstoler. Mange ble fengslet. Mange mistet jobben, helsen, familien og troverdigheten. Og maktens instanser valgte å beskytte hverandre fremfor å søke sannhet.

Den samme mekanismen slo inn i saken om Jean Charles de Menezes. Den 22. juli 2005 ble han, en uskyldig brasiliansk mann, henrettet med sju skudd i hodet av britisk politi på en T-banestasjon i London. Først ble han feilaktig fremstilt som en trussel, så som en mistenkt, så som et uhell, og alt var løgn. Politiledelsen plantet rykter, manipulerte fakta og unngikk enhver konsekvens. Da saken kom opp for retten, sørget dommeren for å instruere juryen slik at ingen kunne dømmes. Systemet renset seg selv. Og de i justissektoren som varslet, ble utsatt for husransakelse, umiddelbar avskjed og trusler om rettslig forfølgelse.

I begge disse sakene var det én konstant: Maktens instinktive selvbeskyttelse. Overgrep ble begått og de ansvarlige satt beskyttet på sine poster, mens ofrene ble borte i skyggen. Og i Norge reagerte vi, som vi alltid gjør, med vantro og moralsk indignasjon. Men fortsatt har vi troen på at sånn er det ikke her. Vi har tross alt tillit, velferd, og verdens mest rettferdige system.

Dessverre er det en illusjon. Også i Norge blir uskyldige mennesker stemplet som kriminelle, fratatt ytelser, dømt til fengsel og tvunget til å leve med skam. Ikke én, ikke fem, men over åtti mennesker ble for eksempel rettskraftig dømt av det norske rettsvesenet for å ha mottatt ytelser mens de oppholdt seg i utlandet, til tross for at det i EØS-retten aldri har eksistert noe slikt forbud. Like fullt valgte norske domstoler, gjennom over ti år, å ignorere signaler, å overse EFTA-domstolen og å godta påtalemyndighetens og NAVs tolkninger.

Det er dette som i offentligheten har blitt kjent som NAV-skandalen, som om dette handlet om et system eller et kontor med dårlig datasystem. Det egentlige navnet burde og skulle vært Domstolskandalen. For det var jo ikke NAV som dømte, det var domstolene. De legitimerte uretten, godkjente en praksis som åpenbart stred mot internasjonale forpliktelser, og satte maktens behov foran våre borgeres rettssikkerhet.

Dette var med andre ord ikke et teknisk feiltrinn, men et svært alvorlig eksempel på konstitusjonelt sammenbrudd. Et helt rettssystem valgte i praksis å underordne seg forvaltningen. Domstolene stilte ikke spørsmål, ba ikke om avklaringer fra EFTA-domstolen, anvendte ikke uskyldspresumsjonen slik de plikter å gjøre, men dømte tvert imot med en nesten rituell aksept for påtalens påstander. Når domstolenes kvinner og menn i praksis gjorde NAVs praksis til gyldig lov, opphørte Norge også i dette øyeblikket å være en rettsstat. Og når oppgjøret uteblir, og ingen ansvarliggjøres, da befester man den samme uretten. Da NAV-kommisjonen la frem sin rapport, ble domstolene nærmest usynliggjort. Fokus ble rettet mot departementet, på NAV og «systemet». Det ble en skandale uten syndere, og derfor også uten rettferdighet.

Som i Storbritannia så vi i denne saken hvordan makten skjermer seg selv, og hvordan de øvrige statsmakter velger å se en annen vei. Den dømmende makt ble beskyttet av den utøvende, den lovgivende overlot saken til byråkratene, og pressen unnlot å spørre. Ikke én eneste dommer ble navngitt. Det ble ikke stilt spørsmål til hvorfor så mange dommere i så mange instanser dømte feil, og fortsatte å gjøre det i årevis. Ingen store redaksjoner gravde i domstolenes rolle, intervjuet navngitte dommere, stilte spørsmål til Høyesterett eller utfordret rettsapparatet offentlig. Det ble heller ingen journalistisk oppfølging da NAV-kommisjonens rapport i praksis frikjente domstolene ved å ignorere dem. Offentligheten ble i stedet beroliget med begreper som "systemsvikt", et ord som fritar enhver for skyld, og som gjør ofrene til tilfeldige uheldige, og ikke til ofre for statlig overgrep.

Pressen, vår angivelige fjerde statsmakt, har plakater som underbygger deres uformelle rolle som statsmakt. Redaktørplakaten sier at redaktører; "Ivaretar ytringsfriheten og informasjonsfriheten som grunnleggende rettigheter og pilarer i demokratiet, og sikre mediets rolle som en uavhengig samfunnsaktør." Mens pressens «Vær Varsom-plakat» slår fast; "Pressen har et spesielt ansvar for å beskytte enkeltmennesker mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner." I tillegg foreligger flere offentlige utredninger og meldinger, blant annet «Mediemeldingen» (Meld. St. 18, 2018–2019), understreker pressens demokratiske rolle som vaktbikkje og forutsetning for maktbalanse i samfunnet.

Men her fikk vi se en nærmest samlet presse som ikke opptrådte som et korrektiv, men som en forlengelse av de tre andre statsmaktene. Det finnes åpenbare strukturelle grunner til dette. Store deler av norsk presse er økonomisk avhengig av staten, gjennom produksjonsstøtte, momsfritak og ulike tilskuddsordninger. Når inntektene er tett knyttet til statlige rammebetingelser, oppstår det lett en lojalitet, en tilbakeholdenhet mot å gå makten for nær. Mange redaksjoner mangler også den juridiske kompetansen som trengs for å ettergå rettsavgjørelser, og velger dermed heller å gjengi vurderingene fra myndighetene, enn å utfordre dem. Kritisk rettsjournalistikk er stadig sjeldnere å se. Det finnes knapt, for slik journalistikk krever tålmodighet, innsikt og ressurser, og gir ingen garanti for «klikk».

I tillegg eksisterer det et tette nettverk mellom mediefolk og embetsverk, dommere, politikere og akademikere. De møtes i seminarer, debatter, styrer og råd, og inngår i det samme hovedstadsorienterte kretsløpet. Dette skaper en uuttalt kultur hvor enkelte institusjoner og personer i praksis nyter en slags beskyttelse, ikke fordi de er uangripelige, men fordi de er en del av systemets indre krets. Den som våger å utfordre denne kulturen, risikerer ikke bare å miste tilgang til kilder og tillit, de stemples raskt som useriøse, polariserende eller konspiratoriske, selv når de har rett.

NAV-skandalen ble ikke behandlet som det den var: en juridisk og konstitusjonell krise. Den ble behandlet som et forvaltningsproblem. Og den fikk på ingen måte det etterspillet den burde ha fått. Det finnes ingen beklagelse fra domstolene. Ingen erkjennelse. Bare stillhet, og deretter: business as usual. Dette er det mest foruroligende. For i fraværet av ansvarliggjøring ligger også en bekreftelse av at dette kommer til å skje igjen.

Og det har det, mange ganger. For eksempel «dømmes» varslere fortsatt rutinemessig i norske rettssaler. De blir fratatt all troverdighet og sendt ut av arbeidslivet med en livslang økonomisk byrde de aldri kommer ut av. Systemet tåler ikke å bli konfrontert. Barnevernets og politiets inngrep i borgernes liv, selv når de er i strid med menneskerettighetene og senere underkjent i Strasbourg, får sjelden eller aldri rettslige konsekvenser i Norge. Politivold møtes med forståelse. Domstoler som burde være maktuavhengige, feller avgjørelser som nesten konsekvent støtter statens versjon. Og når justismord først oppdages, skjer det etter tiår med kamp, og fortsatt uten at dommere eller ansvarlige stilles til ansvar. Dette er ikke rettssikkerhet, men en grovt urimelig maktutøvelse uten risiko for overgriperne.

Så lenge domstolene ikke viser vilje til selvransakelse, og pressen ikke våger å stille de ubehagelige spørsmålene, så lever vi med en forestilling om rettssikkerhet som ikke tåler virkelighetens lys. Den eksisterer som prinsipp, men overhodet ikke i praksis. Den er marmorert inn i grunnlov og rettssaler, men forsvinner idet den utfordres når det virkelig gjelder. Og da er det til slutt bare ett spørsmål som gjenstår: Hvem vokter, når hver eneste statsmakt svikter?