Diskrimineringsnemnda: Vedtaket er klart før saken er ført

Forrige søndag skrev reveljen om hvordan Diskrimineringsnemnda i praksis fungerer som et statlig instrument for gjengjeldelse mot varslere. Denne gangen ser vi nærmere på hvordan også arbeidsgivere direkte påvirker utfallet, og hvordan nemndas egne medlemmer bidrar til at konklusjonen som regel er gitt lenge før saken er ferdigbehandlet.

Flere saker viser at arbeidsgivere, særlig kommunale, ikke nøyer seg med å forsvare seg mot varslerens anklager. De går aktivt inn for å eie og forme hele prosessen. Dokumenter Monsens Revelje har fått innsyn i, viser hvordan kommuner underveis i behandlingen truer nemnda med rettslig prøving dersom vedtaket går mot dem. Ser man på nemndas statistikk for utfall i varslingssaker, er det grunn til å tro at denne strategien er med å påvirke nemndas vurderinger.

Bærum kommune illustrerer denne mekanismen godt. Etter å ha fått et vedtak mot seg i Diskrimineringsnemnda, der varsleren ble tilkjent 30 000 kroner i oppreisning, tok kommunen nemnda og deres vedtak til tingretten. De tapte, men har anket dommen til lagmannsretten. For varsleren innebærer denne saksdreiningen til at hun fullstendig har mistet partsstatus, men på ingen måte belastningen. Saken dreier seg fortsatt om henne, hennes opplevelser og liv, men uten at hun har tale/kontradiksjonsrett eller full innsynsrett.

Samtidig har hun allerede brukt rundt en halv million kroner på juridisk bistand for å oppnå en forsvarlig partsredegjørelse inn mot nemnda. Nemnda dekker imidlertid ikke slike kostnader, selv om dette forholdet alene gjør at varslerens rettssikkerhet kommer svært skjevt ut. Varsleren må betale av egen lomme, mens de ansvarlige hos arbeidsgiver lar skattebetalerne eller virksomheten betale for seg.

Selv om varsleren i Bærumsaken formelt ikke lenger er part, vil hun måtte bruke mer tid og midler på advokat for å følge saken tett, supplere retten med dokumentasjon og forsøke å sikre at hennes versjon ikke forvrenges til det ugjenkjennelige i rettsprosessen mellom Bærum kommune og Diskrimineringsnemnda. Dersom lagmannsretten omgjør vedtaket, forsvinner oppreisningen helt. Da står varsleren igjen, ikke bare med totalt knust økonomi, men dessuten tapt anseelse og en sakshistorikk arbeidsgiver kan bruke mot henne i en eventuell videre rettsprosess dem imellom, til tross for at varsleren et par tre år tilbake fikk nemndas medhold etter 19 måneders behandlingstid.

Prosessen kan altså risikere å gå over et desennium når varslere søker seg til det påståtte «lavterskeltilbudet», som denne nemnda angivelig leverer. For varsleren betyr det i praksis et uavklart liv; preget av en konstant opplevelse av gjengjeldelse, sterkt svekket økonomi, sannsynlig tap av jobb og med garanterte helseproblemer og alt annet som følger en håpløst langvarig belastning.

For en omvarslet virksomhetsledelse er dette derimot en ressursmessig lett overkommelig øvelse å gå inn på: kommuneadvokater eller dyre advokatfirmaer som Wiersholm, betales av fellesskapet/virksomheten. Advokatene fører saken videre mens hverdagen og karrieren til de omvarslede går sin upåvirkede gang. De mer kyniske advokatene vil i tillegg oversvømme saken med irrelevant og konstruert dokumentasjon, noe som presser varslerens helse og økonomi ytterligere.

Flere arbeidsgivere kombinerer videre søksmål mot nemnda med usaklige innsigelser på formelle punkter, bevisst trenering og endring av problemstillingen underveis. Dette flytter fokuset bort fra gjengjeldelsen og over på varsleren som årsak til «arbeidsmiljøutfordringer» eller «samarbeidsproblemer». Skal man dømme etter de mange varslerfiendtlige rettsavgjørelsene i våre domstoler, og vedtakene som hittil er fattet i Diskrimineringsnemnda, er den mer og mindre subtile påvirkningen ganske effektiv. Når nemnda samtidig er bemannet av personer med karrierer fra domstoler, kommuneadvokater og arbeidsgiverorienterte advokatfirmaer, blir arbeidsgivers taktikk lett gjenkjent, og åpenbart i vesentlig grad akseptert som rimelig.

Tallene understøtter dette bildet. Siden 2021 har Diskrimineringsnemnda registrert 234 saker med spesialgrunnlaget «gjengjeldelse etter varsling». Av 116 avsluttede saker har kun to gitt medhold til varsleren. 43 er henlagt eller avvist, og 29 er trukket av varsleren, ofte etter økonomisk press, psykisk slitasje og frykt for at et, ofte allerede signalisert, negativt vedtak skal ødelegge en eventuell senere rettssak. Gjennomsnittlig behandlingstid siden oppstart er 17,7 måneder, men er på kort tid økt med rundt 15 %. I dag må en varsler regne med minst to år før et vedtak foreligger, og da med 99 % sannsynlighet for at det går i deres disfavør.

Dette er faktisk virkeligheten bak ordet «lavterskel»: lange prosesser, mikroskopiske sjanser for å vinne frem og store menneskelige og økonomiske kostnader for varsleren, uansett utfall.

Offisielt er nemnda uavhengig. I praksis er den befolket av mennesker som i hele sitt yrkesliv har representert arbeidsgiversiden i lønnstvister, oppsigelsessaker og forvaltningskonflikter. Når slike profesjonsmiljøer møtes igjen i nemndas møterom, er nøytraliteten kun et formelt ideal. Nettverk, felles referanser og innarbeidede holdninger gjør at partiskheten som preger dette systemet, ikke engang trenger å være bevisst for å virke.

Et varslervern som i realiteten styres av arbeidsgiveres påvirkning og nemndmedlemmers lojalitet til en arbeidsgiverkultur, er ikke et vern. Det er en form for kontrollmekanisme, som beskytter institusjonene mot kritikk og avskrekker ansatte fra å si fra. Når vi aksepterer at rettssikkerheten til varsleren underordnes hensynet til nemndas egen bekvemmelighet og arbeidsgivers interesser, aksepterer vi en instans hvor makten gransker, og frikjenner seg selv.

For tiden arbeider Monsens Revelje med et høringsinnspill til Arbeids- og sosialkomiteen, Justiskomiteen og Kultur- og likestillingsdepartementet. Med det er håpet at denne ordningen, som i praksis tjener omvarslede maktpersoner med virksomhetens lommebok til rådighet, kan avvikles.