En bjørnefelle for varslere

Av alle institusjoner i Norge som på papiret skal beskytte enkeltindivider mot overgrep fra systemet, er det få som har fått et så selvmotsigende omdømme som Diskrimineringsnemnda. Da myndighetene i 2021 vedtok at nemnda skulle kunne behandle saker om gjengjeldelse etter varsling, ble det lansert som et “lavterskeltilbud” for varsleren, et alternativ til rettssaker med høy økonomisk og emosjonell risiko. Men nå, tre år og hele 113 avgjorte varslerklager senere, står ett faktum tilbake som en svært avslørende dom over hele prosjektet: Diskrimineringsnemnda har gitt medhold til varsleren i én eneste sak! Hva slags lavterskeltilbud er dette, når terskelen for faktisk rettsvern er enda høyere enn hos de notorisk varslerfiendtlige norske domstolene?

Fra lov til praksis: Et svik i struktur

Det juridiske fundamentet for Diskrimineringsnemndas virke bygger på et sentralt prinsipp: arbeidsgivers erstatningsansvar i varslingssaker er objektivt. Det vil si at varsleren ikke trenger å bevise intensjon hos arbeidsgiver, bare at vedkommende er blitt utsatt for en ugunstig handling som følge av varsling. Nemnda trenger dermed ikke ta stilling til skyld, men kun til årsakssammenheng. Dette ble fremhevet nettopp for å gjøre det enklere for varsleren å vinne frem, og det var grunnen til at myndighetene mente at Diskrimineringsnemnda kunne være et reelt alternativ til rettsvesenet.

Men som de første sakene viser, blant annet saken til den tidligere omtalte saken om varsleren “Lise”, der arbeidsgiver røpet hennes navn i et møte og deretter nektet for at hun i det hele tatt var varsler, har nemnda i praksis unnlatt å anvende dette objektive ansvaret. Isteden har man konsekvent lagt seg på en linje som krever bevis for intensjon, altså et krav loven uttrykkelig har fjernet. Resultatet er grundig rettsfornektelse kamuflert som rettsvern.

Eliten gransker eliten

Når det viser seg at majoriteten av nemndas medlemmer er dommere, kommuneadvokater eller partnere i store arbeidsgiveradvokatfirmaer som Grette og Hjort, sier det seg selv hvor sympatien vil ligge, og som så til de grader også kommer til uttrykk. Disse juristene opererer til daglig i et maktunivers der arbeidsgiverperspektivet er norm, og varsleren en forstyrrende utvekst i systemets egen hud. I nemnda sitter de samme menneskene som i domstolene gang på gang har felt varslere, uavhengig av hvor sterk dokumentasjon de har hatt.

Etter gjennomgangen jeg tidligere gjorde knyttet til nemndas behandling av Siri Ann Moens sak mot Bergen kommune, der hun som varsler ble overvåket av kommunen, fratatt tilgang til avvikssystemet og fremstilt som psykisk ustabil, står det rimelig klart at nemnda ikke bare er passiv. Den er aktivt med på å legitimere overgrep. Når det å omtale eddik på Facebook som selvforsvarsspray blir tolket som en trussel av nemnda, og behandlingen av saken deretter flyttes til digitalt rom “av sikkerhetshensyn”, da har vi nådd et nivå av demonisering som hører totalitære strukturer til, ikke et lavterskeltilbud hos en nemnd i et reelt demokrati hvor individet vernes mot overgrep.

Varslerfelle forkledd som rettsvern

Det mest skadelige aspektet ved Diskrimineringsnemnda er kanskje ikke de konkrete avgjørelsene, men systemeffekten de har. Når nemnda først har avvist varsleren, blir det i praksis umulig for samme varsler å vinne frem i en rettssak. Domstolene, hvor nemndmedlemmene selv tilhører systemet, vil i overveiende grad støtte vurderingen som er gjort, ikke minst fordi domstolene allerede selv i over 90 % av tilfellene gir arbeidsgiver medhold. Nemndas avslag blir således en forspilt mulighet, og en dør som i voldsom fart slår igjen i trynet på varsleren, med hele statsapparatets tyngde bak seg.

En strukturell løgn

Politikere og embetsverk har solgt Diskrimineringsnemnda som en billig og effektiv løsning på det varslerombudet de aldri ville opprette. Med flotte fraser om rettssikkerhet, lav terskel og effektiv behandling har man ført befolkningen, men mest av alt varslerne bak lyset. I realiteten har man etablert en institusjon som er konstruert for å beskytte systemet, og som samtidig fratar varsleren det aller viktigste: håpet om rettferdighet.

Den norske modellen, hvor dommere gransker dommere og arbeidsgivere beskytter seg selv via sine tidligere eller nåværende juridiske rådgivere, har fått sitt perfekte skalkeskjul i Diskrimineringsnemnda. Når så mange jurister med bakgrunn fra lagmannsretter og kommuneadvokatkontorer er de som skal avgjøre varsleres skjebne, gir det et tydelig svar på det opprinnelige spørsmålet: Nei, dette er ikke et tilbud til varsleren. Det er et enkelt, billig og svært effektivt skjold for makten.

Diskrimineringsnemnda er ikke et lavterskeltilbud for varsleren. Den er et lavterskelverktøy for arbeidsgiver og maktapparatet til å kvitte seg med ubehagelige sannheter, uten risiko for ansvar eller oppreisning. I stedet for å gi varslere en reell sjanse, er nemnda blitt en felle som utløses idet du forsøker å bruke dine rettigheter. Så kjære varsler: Ikke gå i denne fellen, du er garantert å ikke nå frem i dette «lavterskeltilbudet».

God søndag!