En varslersak i utvikling

Del 3

I de to foregående delene i denne serien har Monsens Revelje forsøkt å løfte frem en varslerhistorie som både ryster og forarger. Du har de siste to søndagene blitt kjent med Heidi, barnevernsarbeideren i Nordre Follo kommune som varslet etter å ha vært vitne til hvordan en kollega ble møtt med utfrysning og sanksjoner etter å ha ytret sin egen bekymring over avdelingens arbeidsmiljø. I stedet for å bli tatt på alvor, ble varsleren isolert, stemplet og til slutt skjøvet helt ut, med både ledere og kolleger som svært aktive pådrivere.

Da Heidi selv varslet om denne behandlingen, skulle også hun snart erfare at Nordre Follo kommunes ledere ikke forskjellsbehandler de som våger å kritisere måten de leder på. Ganske umiddelbart etter Heidis varsling, ble hun i likhet med sin kollega fratatt arbeidsoppgaver, ekskludert fra møter og blant annet angrepet med spørsmål om sin virkelighetsforståelse. Også barna og familiene Heidi jobbet med ble rammet, da ledelsen viste atskillig større iver etter å ta varsleren enn å opptre som en forsvarlig barnevernstjeneste. Menneskelige hensyn ble tilsidesatt, og åpenbart for å straffe en varsler som verken viste vilje til å underkaste seg eller tie med de overgrepene hun så.

Kommuneledelsen og deres noe tvilsomme varslingsmottak, som var ledet av assisterende kommunedirektør Jane Short Aurlien, fremstod mest som trenerende i saken. Først etter at Heidi truet med å ta saken videre, og utenfor kommunens sfære, fikk hun 29. oktober 2024 en e-post fra Aurlien. Her gikk det frem at videre håndtering av hennes varsel ville bli ivaretatt av det eksterne konsulent- og advokatselskapet PricewaterhouseCoopers (PwC).

25 november ble Heidi orientert om at PwC ville komme med en sakskonklusjon medio desember. To dager senere kontaktet PwC kommuneledelsen, angivelig for å be dem stille alle potensielle sanksjoner mot varsleren i bero frem til konklusjon forelå.

26 januar 2025 skrev Østlandets Blad (ØB) en artikkel med overskriften: «Arbeidstilsynet med klar beskjed til Nordre Follo barnevern». Medieoppslaget omhandlet tilsynets ulike pålegg til barnevernstjenesten. ØB skrev at Arbeidstilsynet hadde inntrykk av at det var fokus på at ansatte skal ha et trygt, inkluderende og forsvarlig arbeidsmiljø. Likevel fant de «mangler knyttet til krav i gjeldende HMS-lovgivning». De varslet derfor pålegg om å gjennomføre og utbedre risikovurderinger knyttet til psykososiale og organisatoriske forhold, og at dette skulle dokumenteres i tråd med lov og forskriftskrav.

Samme dag og med kopi til varslingsmottaksleder Aurlien, sendte mottakssekretæren en invitasjon til Heidi. Den gikk ut på at varsleren allerede neste dag skulle få lese utdrag fra PwCs sluttrapport. Det står videre: «Varslingsmottaket har nå fullført sin undersøkelse av saken, og sakens sluttrapport er oversendt direktør for Oppvekst og læring til videre behandling og oppfølging…()..Utdraget vil bli gjort tilgjengelig av undertegnede, som også kan svare på enkle spørsmål.»

22 januar 2025 fikk Heidi i møtet med arbeidsgiver vite at PwC konkluderte med at hun var utsatt for gjengjeldelse. Hun fikk imidlertid også et sterkt inntrykk av at arbeidsgiver ikke var enig i konklusjonen. Dette til tross for at det var kommunen selv som hadde bestilt undersøkelsen. Etter møtet ble det påfallende taust fra kommuneledelsen, som virker å ha brukt tiden på å gjemme bort rapporten og ta opp igjen gjengjeldelsene mot varsleren Heidi, som om PwC-rapporten overhodet ikke eksisterte.

En uke senere fikk varsleren beskjed om at varslingsmottaket hadde sendt PwC tilleggsinformasjon på vegne av kommuneledelsen. De mente dokumentasjonen, som for øvrig var på nærmere femti sider, ville påvirke PwCs konklusjon. Et nærmest oppsiktsvekkende grep, da det er vanskelig å tolke det som annet enn et forsøk på å omgjøre resultatet fra et granskningsarbeid kommunen selv har initiert.

17 februar 2025 fikk Heidi et nytt skriv fra varslingsmottaket. De hadde avsluttet varslingssaken og viste i den forbindelse til at kommunens innsigelser ikke førte til at PwC fant å endre sin konklusjon. Varslingsmottaket kom også til at Heidi var blitt utsatt for ulovlig gjengjeldelse, jf. arbeidsmiljøloven § 2 A-4. På det grunnlag anbefalte de direktør for Oppvekst og læring, Arnfinn Almås og kommunalsjef for Oppvekst, Anne H. Nordbye, å følge opp saken med ledelsesoppfølging, oppfølging av varsleren og tillitsoppbyggende arbeid.

Allerede 20. februar fikk Heidi en demonstrasjon på hvordan Almås og Nordbye mente varslere som henne skulle følges opp. I et møte med kommuneledelsen denne dagen, fikk Heidi først en form for beklagelser. Deretter kom den ikke så uventede beskjeden om at ledelsen ikke hadde tillit til PwCs vurderinger. De ville ikke følge granskernes anbefalinger, men ville ikke informere varsleren om hva disse anbefalingene gikk ut på. Det er imidlertid svært så bemerkelsesverdig å bestille en ekstern granskning og deretter nekte å ta innover seg resultatet. Det viser ikke bare manglende respekt for varslere, men også for rettssikkerhet og forvaltningens egne kontrollmekanismer. Heidi opplevde møtet som ganske absurd, og som enda en gjengjeldelse. Bare fire dager senere ble hun på ny innkalt til møte med kommunalsjefen, og det ble bare mer av det samme.

I begynnelsen av mars klaget avisen ØB på kommunens avslag om fullt innsyn i PwC-rapporten, til tross for avisens berettigede krav jamfør offentlighetsloven. Kommuneledelsen avviste også klagen deres. ØB måtte dermed nøye seg med en rapport som stort sett var sladdet i svart. Også Heidis fagforbund fikk samme behandling da de ba om innsyn. Åpenhet og innsynsrett, selve grunnpilarene i forvaltningen, ble på denne måten effektivt tilsidesatt.

21 mars var det igjen tid for Heidi å innfinne seg til et møte med kommunalsjef Anne Holsæther Nordbye. Og igjen for å få demonstrert denne kommuneledelsens ivaretakelse av varslere i praksis. Heidi opplevde kommunalsjefen som både respektløs og avvisende. Mest graverende var svaret hun ga varsleren etter at Heidi påpekte at gjengjeldelsene bare fortsatte. Til det svarte Nordbye; «Da tenker jeg at du bare får varsle på meg.» Heidi oppfattet kommentaren som en temmelig spydig og nedlatende avvisning av hennes forsøk på å bli hørt, og at uttalelsen viser eksistensen av sterk uvilje mot varsleren. I rollen som kommunalsjef har Nordbye et overordnet ansvar for å ivareta varsleres arbeidsmiljø, men med slike uttalelser er hennes bidrag at hun forsterker varslerens følelse av utrygghet og nedvurdering. Det er mildt sagt urovekkende.

Varsleren følte seg isolert, ekskludert, og fullstendig fratatt muligheten til å korrigere det negative narrativet som var fremmet om henne, også for kollegene i avdelingen. Møtet med Nordbye opplevde hun ellers som et spill for galleriet, hvor kommuneledelsen åpenbart var ute etter å «legge lokk på saken», og at varsleren var problemet man på en eller annen måte måtte kvitte seg med. Møtet og hendelsene som fant sted tok Heidi skriftlig opp i en bekymringsmelding til kommunedirektør Arnfinn Almås ved inngangen til april måned. I denne meldingen ba hun dessuten om at saken, og ikke minst PwC-rapportens konklusjoner, ble tatt på alvor. At lov- og rettighetsbrudd måtte opphøre, og at hun fikk en uttalt anerkjennelse for å ha våget å si ifra om ulovlige forhold. Videre at hun kunne få en reell vei tilbake til arbeidsplassen; «og det viktige, faglige arbeidet, så både kommunen som arbeidsgiver og jeg som ansatt og varsler, virkelig kan bli ferdige med saken og lukke den, en gang for alle».

Kommunedirektør Arnfinn Almås svarte aldri på dette soleklare varselet, eller den innstendige bønnen som også lå i det. Varselet ble i stedet fullstendig ignorert av denne kommunedirektøren. Et nytt lag med taushet ble således lagt over saken, men det skulle ikke vare...

Fortsettelse følger neste søndag.

God sommer til dere alle!